gradbøyning

Gradbøyning, eller gradbøyning, er en grammatisk prosess der adjektiver og adverb bøyes for å uttrykke ulike grader av en egenskap. På norsk skiller man vanligvis tre grader: positiv (grunnformen), komparativ (en høyere grad) og superlativ (den høyeste graden). Gradbøyning brukes både i bokmål og nynorsk, og reglene varierer noe mellom språkvarianter og dialekter.

formen for komparativ og superlativ kan dannes på to hoved måter. Den første er en syntetisk bøyning der endelser legges til stammen, ofte for korte eller vanlige adjektiver: stor → større → størst; fin → finere → fineste. Den andre måten er en analytisk konstruksjon der man bruker mer og mest foran eller bak adjektivet/adverbet: mer interessant, mest interessant. Denne formen er vanlig for lengre eller mer abstrakte adjektiver, og i mange situasjoner brukes begge måter avhengig av stil og kontekst.

Adjektiver og adverb følger ofte samme gradbøyningsmønster, særlig i bokmål. Nye varianter og variasjoner finnes mellom bokmål og nynorsk, og enkelte adjektiver har spesielle endelser eller uttrykk. Mer generelt er mer og mest en vanlig måte å uttrykke komparativ og superlativ for mange to- eller fler-sylable ord, mens de korte adjektivene ofte benytter syntetiske endelser.

Det finnes også uregelmessige former i gradbøyning. Eksempler som ofte nevnes er god → bedre → beste og dårlig → verre → verst, som ikke følger de regelmessige mønstrene. Gradbøyning er derfor et sentralt verktøy for å beskrive nyanser i betydning og nivå i norsk språk.