adjektivene

Adjektivene er ord som beskriver eller kjennetegner substantiv og pronomen. De kan brukes attributivt, altså foran substantivet som de beskriver, eller predikativt etter en form av det være/blir/virke-verbene: bilen er rød, huset ble stort.

I norsk språktilknytning bøyes adjektiver vanligvis etter kjønn og tall på substantivet de beskriver. I bokmål og nynorsk har adjektiver ofte to infleksjonsmønstre: sterk form for ubestemt eller flertall, og svak form i bestemt form. Eksempler (ubestemt form): en stor bil, ei stor bok, et stort hus; i flertall: store biler, store bøker. I bestemt form finner man ofte en svak bøyning: den store bilen, det store huset, de store bilene.

Adjektiver har tre gradsteg: positiv, komparativ og superlativ. Vanlige mønstre er stor-større-størst eller fin-finnere-finest (kort adjektiv), og lengre adjektiver bruker ofte mer/mest (interessant, mer interessant, mest interessant). Uregelmessige former finnes også, som god-bedre-best, dårlig-verre-verst, og lignende.

Noen adjektiver har spesielle regler i bestemt form eller i kombinasjon med bestemt artikkel i bokmål og nynorsk, og det kan være variasjoner mellom de to skriftspråkene. Det er også vanlig at adjektiver brukes i kombinasjon med andre ord som peker eller må være i samsvar med kjønnet, tallet og bestemthet til substantivet de beskriver.

Kort sagt beskriver adjektiver egenskaper ved ord som de står i forhold til, og de følger regler for bøyning, grad og plassering som varierer mellom ubestemt/bestemt form og mellom bokmål og nynorsk.