folketellingsperiodene

Folketellingsperiodene er historiske perioder der en nasjon gjennomførte folketellinger for å telle innbyggere og samle demografisk informasjon om befolkningen og boligsituasjonen. Begrepet brukes særlig i norsk historisk og demografisk litteratur for å beskrive de ulike syklusene av tellinger som ble gjennomført i Norge og i andre nordiske land. Hensikten var å skaffe pålitelig tall til administrasjon, skattlegging, militærtjeneste og utviklingsplanlegging, samt å gi grunnlag for sosial og politisk beslutningstaking.

Formål og innhold varierer mellom tid og land, men typisk omfattet data som antall innbyggere, alder, kjønn, sivilstand, yrke, bosted og husstandsforhold. Opplysningene ble ofte publisert i folketellingsberetninger og senere integrert i offisiell statistikk. Tellingsresultatene har også stor betydning for genealogisk forskning og studier av befolkningsutvikling, urbanisering og sosiale forhold.

Metode og praksis har variert mellom de fleste folketellingsperiodene. Tellene kunne være de facto, der man registrerte hvor folk oppholdt seg på tellingstidspunktet, eller de jure, der man registrerte etter bosted eller juridisk tilhørighet. Data ble i begynnelsen samlet inn av lokale utsendinger eller prester, nedtegnet i tellingsskjemaer og arkivert i kirkebøker, kommunale eller statlige register. Etter hvert ble opplysningene bearbeidet og publisert av statlige statistikk- eller demografiinstanser.

Historisk sett ble moderne folketellinger etablert i senere opplysningsperiode og videreført gjennom 1800- og 1900-tallet, ofte med intervaller på ti til tjue år. I mange land har utviklingen gått mot registerbasert statistikk og registreringssystemer i stedet for reine folketellinger. Folketellingsperiodene utgjør dermed en viktig kilde for forståelse av demografi og befolkningsstruktur i historisk perspektiv.