dissosiasjonen

Dissosiasjonen er et begrep som brukes i flere fagfelt for å beskrive adskillelsen av deler fra en helhet. Ordet kommer fra latin dissociare og finnes i både kjemi og psykologi, men betydningen varierer mellom disiplinene.

I kjemi og løsningsteori beskriver dissosiasjonen at et molekyl eller en forbindelse spaltes i mindre komponenter, ofte i løsning. Eksempler er dissosiasjonen av salt som natriumklorid i vann, som gir Na+ og Cl−, og vannets egen autoprotolyse H2O ⇌ H+ + OH−. Graden av dissosiasjon måles av dissosiasjonskonstanten eller den ioniske styrken i løsningen. Sterke elektrolytter dissosierer nesten fullstendig, mens svake elektrolytter dissosierer delvis.

I psykologi refererer dissosiasjon til en mental prosess der bevissthet, minner eller identitet blir atskilt eller frakoblet fra hverandre, ofte som en reaksjon på traumatisk stress. Dissosiative lidelser omfatter blant annet dissosiativ amnesi, depersonalisering og derealisasjon, og dissosiativ identitetsforstyrrelse (tidligere kalt flerpersonlighetsforstyrrelse). Symptomer varierer og kan inkludere hukommelsestap, følelsesmessig nummenhet og en følelse av å være frakoblet fra seg selv. Begrepsbruken og diagnostiske kriterier er gjenstand for faglig debatt og forskning.

Dissosiasjonen er derfor et tverrfaglig begrep som i ulike sammenhenger beskriver adskillelse av komponenter i systemer fra kjemiske løsninger til menneskelig psykisk erfaring.