desorpsjons

Desorpsjon, eller desorpsjonsele, er prosessen der molekyler som har vært adsorbert til en overflate løsner seg og vender tilbake til bulkfasen eller en annen fase. Desorpsjon står i kontrast til adsorption, som er binding av molekyler til en overflate. Desorpsjon er ofte reversibel og påvirkes av temperatur, trykk, løsemiddeltilgjengelighet og overflatens egenskaper. Den spiller en viktig rolle i katalyse, miljøteknikk, analytisk kjemi og sensorikk.

Det finnes ulike mekanismer for desorpsjon. Fysisorpsjon (physisorpsjon) involverer svake van der Waals-krefter og er ofte lett reversibel ved moderat temperatur. Kemisorpsjon (kjemisorpsjon) innebærer sterkere bindinger som kovalente eller elektrostatiske bindinger, og desorpsjon krever mer energi. Desorpsjon kan også være drivkraftet av temperaturøkning (termodesorpsjon), fotonisk energi (fotos Desorpsjon), eller av løsningsevnen til et løsemiddel (solvent-desorpsjon). Teoretisk beskrives desorpsjon ofte med isothermer og kinetikk som kan være av første orden eller mer kompleks.

Faktorer som påvirker desorpsjon inkluderer temperatur, trykk, løsemiddelvalget og detes konsentrasjon, pH og ionestyrke i løsningen, samt overflatens struktur, morfologi og tidligere dekning av adsorbat. Desorpsjon kan være tids-avhengig og følger ofte bestemte kinetiske modeller.

Anvendelser omfatter miljøanlegg og jord-/ grunnvannsrenovering, der desorpsjon brukes til å fjerne eller regenerere sorbenter; i katalyse for å regenerere katalystoverflater; i analytisk kjemi og kromatografi som en del av eluasjons- eller prøvetakingsprosesser; og i gassensorer for å nulstille sensoroverflater etter måling.