celleoverflater

Celleoverflater er alle strukturer som omgir og interagerer med cellens omgivelser. Hoveddelen utgjøres av plasmamembranen, en semipermeabel hinne som omgir cytoplasmaet, og som kontrollerer transport av stoffer inn og ut av cellen. Hos planter, sopper og noen mikroorganismer finnes også en cellevegg utenfor membranen, som gir mekanisk støtte og form.

Struktur og sammensetning. Plasmamembranen består av et dobbelt lag av fosfolipider med innbakte proteiner og kolesterol hos mange eukaryote celler. Proteiner i membranen fungerer som kanaler, transportører, reseptorer og enzymer. Karbohydratkjeder knyttet til proteiner og lipider danner glycocalyx på celleoverflaten, som bidrar til gjenkjenning og beskyttelse. Mange celler har også en ekstracellulær matriks eller kapsel utenfor membranen, som gir strukturell støtte og signaler til omkringliggende celler. Inne i planter og noen mikroorganismer finner man andre byggesteiner som cellulose, hemicellulose eller peptidoglykan i celleveggene.

Funksjoner. Celleoverflaten regulerer permeabilitet og transport, medierer signaleringsprosesser via reseptorer og styrer cellegjenkjennelse mellom celler. Den muliggjør adesjon og kommunikasjonsnettverk gjennom proteiner som integriner, kadheriner og tight junctions hos flercellede organismer. Spesialiserte overflateutformingene, som mikrovilli og cilier/flageller, øker overflateareal eller muliggjør bevegelse og sansefunksjon.

Variasjon mellom organismer. Hos dyr består overflaten hovedsakelig av plasmamembran og ekstracellulær matriks; hos planter er celleveggen viktig, ofte sammen med plassen mellom celler i form av plasmodesmata. Bakterier har en cellevegg laget av peptidoglykan, mens sopper og noen andre grupper bruker kitin eller lignende komponenter.

Betydning. Overflateegenskaper er sentrale for ernæring, vekst, immunrespons, cellegjensning og sykdomsprosesser, og er ofte mål for legemidler og bioteknologiske applikasjoner.