bindingspartnere

Bindingspartnere refererer til molekyler som binder seg til hverandre gjennom spesifikke interaksjoner. Bindingen kan være kovalent eller, oftere, ikke-kovalent (som hydrogenbinding, elektrostatiske interaksjoner og van der Waals-krefter). Bindingspartnere danner ofte funksjonelle komplekser som regulerer celleprosesser.

I biologi er bindingspartnere sentrale i signalveier, regulering av genuttrykk, metabolisme og immunrespons. En proteins funksjon avhenger ofte av hvilke bindingspartnere den har, og bindingen kan være kontekstavhengig og påvirkes av cellemiljø, fosforylering og andre modifikasjoner. Forstyrrelse i bindinger kan føre til sykdom.

Typiske eksempler inkluderer protein-protein-interaksjoner (PPIs), protein-DNA-interaksjoner, og enzym-substratbindinger samt reseptor-ligandbinding. Inndelinger som SH2 og SH3-domener binder spesifikke fosforylerte motiv i proteiner; transkripsjonsfaktorer finner ofte sin DNA-bindingspartner; membranreseptorer binder hormoner eller andre ligander.

Forskere bruker ulike metoder for å identifisere bindingspartnere: Yeast two-hybrid, co-immunopresipiering, pull-down, krysslenking og massespektrometri, samt proximitetsmerkingsmetoder (BioID, APEX). Strukturstudier som X-ray krystallografi eller cryo-EM kan kartlegge grensesnittene.

Kunnskap om bindingspartnere informerer forståelsen av fysiologi og sykdom, og er viktig i legemiddelutvikling og design av biologiske terapier.