atferdsterapeutiske

Atferdsterapeutiske tilnærminger er psykologiske behandlinger som bruker prinsipper fra atferdsteori for å identifisere og endre maladaptive atferder basert på observerbare hendelser. Behandlingen fokuserer på hvordan atferd blir lært og opprettholdt, og den legger stor vekt på funksjonell analyse av atferd og på konkrete endringer i atferdsmønstre.

Behandlingen bygger på klassisk og operant betinging, og bruker en rekke teknikker for å endre atferd. Eksempler inkluderer eksponering og systematisk desensitivisering ved redusering av unngåelsesatferd, aversjonsterapi ved negativ innstilling til enkelte stimuli, og forsterkningsteknikker som token økonomi for å øke ønsket atferd. Atferdsterapeutiske metoder inkluderer også atferdsaktivering ved depresjon og atferdsanalyse for å forstå og endre problematisk atferd.

Historisk oppstod atferdsterapi i midten av 1900-tallet med bidrag fra forskere som B. F. Skinner og Joseph Wolpe. I senere tiår har mange av disse metodene blitt integrert i kognitiv atferdsterapi (CBT), som kombinerer atferdslære med kognitivt arbeid for å adressere tanker og overbevisninger i tillegg til atferd.

Anvendelsesområder omfatter jakt på forbedret funksjon ved angstlidelser og fobier, OCD, PTSD, depresjon (spesielt ved atferdsaktivering), behandling av autisme ved sosiale og kommunikasjonsmessige ferdigheter, samt atferdsproblemer hos barn og ungdom og visse former for avhengighets- og spiseproblemer.

Effektivitet: Det finnes solid evidens for mange tilstander, særlig når teknikkene tilpasses individet og konteksten. Begrensninger inkluderer risiko for mekanisk anvendelse uten vekt på personlige opplevelser, og behovet for langsiktig generalisering og oppfølging.