arbeidslovgivning

Arbeidslovgivning, eller arbeidsrett, er den delen av nasjonal rett som regulerer forholdet mellom arbeidsgivere og arbeidstakere. Den setter rammer for hvordan ansettelser inngås, hva som er rettigheter og plikter på arbeidsplassen, og hvordan tvister løses. Loven hentes vanligvis fra lover vedtatt av stortinget, tilhørende forskrifter og rettspraksis, og er ofte supplert av tariffavtaler som forhandles mellom arbeidsgiverforeninger og fagforeninger.

Et sentralt innhold er ansettelsesforholdet og arbeidskontrakten, som kan være skriftlig eller muntlig men ofte må avklare arbeidstid, lønn, varighet og oppsigelse. Arbeidslovgivningen dekker også arbeidstid og hvile, helse og sikkerhet, samt plikter og rettigheter knyttet til likebehandling og anti-diskriminering. Avslutning av arbeidsforhold, oppsigelse, permittering og regler om sluttvederlag eller oppsigelsesfrister er også viktige elementer.

Mange systemer legger vekt på kollektive avtaler som regulerer lønnsnivå, arbeidstidsordninger og andre betingelser innenfor rammene av lovens minimumskrav. Helse, miljø og sikkerhet står ofte sentralt, og tilsynsorganer håndhever regler og kan ilegge sanksjoner ved brudd. I tillegg omfatter arbeidslovgivningen ofte permisjonsordninger som foreldrelønn, sykepenger og medlemskap i sosiale ytelser eller trygdesystemer.

Internasjonale og regionale instrumenter, som ILO-konvensjoner eller EU-direktiver, påvirker nasjonale regler, men de konkrete kravene varierer mellom land og sektor. Løpende oppdateringer reflekterer endringer i økonomi, demografi og nye arbeidsformer.