adhesjonsbindinger

Adhesjonsbindinger er krefter som binder overflater eller celler sammen ved grensesnittet. Bindingene kan være kjemiske, som kovalente, ioniske eller metalliske bindinger, eller fysiske interaksjoner som van der Waals-krefter og hydrogenbindinger. I materialvitenskap deles adhesjonsbindinger ofte inn i primære bindinger, som utgjør sterke, spesifikke bindinger mellom materialene, og sekundære bindinger, som er svakere og basert på orienterte dipoler eller overflatekontakter. I biologi refererer adhesjonsbindinger til cellebindinger som binder celler til hverandre og til ekstracellulær matriks, gjennom molekyler som cadheriner, integriner, selectiner og immunoglobulin-superfamilyen.

Effektiv adhesjon avhenger av interfacial energi, våtning og overflatens kjemiske og topografiske egenskaper. Rengjøring, ruhet, kjemisk kompatibilitet og temperatur påvirker bindingens styrke og holdbarhet. Adhesive tester som peel-test, lap shear-test og pull-off-test brukes til å måle bruddstyrke og pålitelighet. Overflatebehandling og bruk av bindemidler eller primer kan øke adhesjonen i tekniske applikasjoner, mens biokompatibilitet og kontrollert adhesjon er sentralt i medisinske implantater og sårbehandling.

Celler og vev bruker adhesjonsbindinger til struktur, signalering og migrasjon, og dermed spiller adhesjoner en viktig rolle i utvikling, sårtilheling og immunrespons. Innen industri og teknologi gjør adhesjonsbindinger det mulig å feste lag mellom underlag og fyllmaterialer, danne kompositter, belegninger og lim.