Vevsteknologi

Vevsteknologi er feltet som omhandler utvikling og produksjon av vevde tekstiler. Det dekker valget av fibre og tråder, vevingsprosesser, maskiner og vevdesign, samt etterbehandling av stoff. Målet er å lage tekstiler med bestemte mekaniske egenskaper, utseende og holdbarhet.

Historisk har vevsteknologi utviklet seg fra manuelle håndvev til kraftige vevmaskiner drevet av damp og elektrisitet. Innføringen av jacquard-teknologi på 1800-tallet tillot automatisering av komplekse mønstre og betydelig økt produktivitet.

I moderne produksjon brukes ulike vevmaskintyper, som rapier-, air-jet-, vann-jet- og projectilevev. Mønsterkontroll gjøres ved hjelp av dobb- og jacquard-systemer. De grunnleggende operasjonene inkluderer warping, shedding, picking, beating og take-up.

Materialer varierer fra naturlige fibre som bomull og ull til syntetiske fibre som polyester og nylon, ofte i blandinger. Før veving skjer forberedende arbeider som spinning og sizing. Etter veving følger bearbeiding som avsliping, farging, trykk og finishing for å oppnå ønsket utseende og funksjon.

Ny teknologi har dreid seg mot digitalisering og automatisering: CAD/CAM for vevmønstre, elektroniske Jacquard-kort eller -systemer, sensorbasert kvalitetskontroll og nettverkstilknyttede produksjonslinjer. I tillegg utvikles 3D-vevning og tekniske tekstiler for bil, medisin og industri. Bærekraftig vevsteknologi fokuserer på redusert vann- og kjemikaliebruk, resirkulerte fibre og vannfrie fargingsteknikker.

Bruksområder spenner fra mote og interiør til tekniske tekstiler som geotekstiler, komposittforinger og medisinske materialer. Utdanning innen vevsteknologi er vanlig i tekstil- eller materialtekniske ingeniørprogrammer, ofte med vekt på maskin- og prosessdesign, materialvitenskap og kvalitetssikring.