Transliterasjonsordninger

Transliterasjonsordninger er systemer for å konvertere tekst skrevet med ett skriftsystem til et annet, vanligvis ved å kartlegge hver bokstav eller tegn i kildeskriftet til en tilsvarende bokstav i målskriftet. Hensikten er å bevare den grafiske formen og koblingen til originalen, slik at teksten kan leses eller søkes i et annet skriftsystem uten å være avhengig av uttale. Dette står i kontrast til transkripsjon, som prøver å gjengi lydmønstre i et annet alfabet eller tegnsystem.

Translitterasjon er ofte en-til-en eller nær en-til-en i sin tilnærming, men kan også innebære tilleggsregler for å håndtere spesielle tegn, diakritiske tegn eller språklige unntak. Mange transliterasjonsordninger er utviklet for spesifikke anvendelser, som bibliotek- og arkivkatalogisering, akademisk forskning, kartografi og digital datautveksling. Reversibilitet er et viktig hensyn i mange systemer, slik at man kan rekonstruere opprinnelig kiltekst fra måletskrift.

Eksempelområder og kjente systemer inkluderer: for kyrillisk skrift er ISO 9 en internasjonal standard som søker én-til-én korrespondanse mellom bokstaver og tegn; nasjonale og regionale standarder som ALA-LC og BGN/PCGN brukes ofte i bibliografi og geografiske navn. For arabisk brukes ISO 233-2 og DIN 31636; for hebraisk ISO 259-2 og ISO 259-3 samt ALA-LC. For kinesisk er Hanyu Pinyin den dominerende romaniserings- og transliterasjonsstandarden i offisiell bruk, mens Wade-Giles var tidligere vanlig. Japansk transliterasjon omfatter systemer som Hepburn og Kunrei-shiki, mens sanskrit og andre indiske språk ofte bruker IAST eller ISO 15919.

Valg av transliterasjonsordning påvirkes av formålet, målgruppen og krav til reversibilitet, entydighet og kompatibilitet med dataregistrering og søkesystemer.