Søvnkonsolidering

Søvnkonsolidering er prosessen der søvn blir mer sammenhengende og mindre avbrutt over tid, slik at nattlig søvn blir lengre og hyppige oppvåkninger blir mindre vanlige. Begrepet brukes i utviklings- og søvnforskning for å beskrive hvordan søvnmønsteret stabiliseres gjennom barndom og videre i livet.

Hos nyfødte er søvnen svært fragmentert og består av korte episoder. Gjennom de første leveårene skjer en gradvis konsolidering: nattens søvn blir ofte lengre og mindre oppvåket om natten, og behovet for daglige napper avtar. Hos småbarn er mønsteret ofte preget av lengre nattestid og færre oppvåkninger, med en reduksjon i daglige søvnpauser etter hvert som barnet vokser.

Fysiologisk henger søvnkonsolidering sammen med den to-prosess-modellen for søvn, som involverer en circadian rytme og en homeostatisk søvnpress. Circadian rytmen styrer periodiske svingninger i våkenhet og søvn, mens den homeostatiske prosessen bygger opp søvnpress basert på varigheten av våkentid. Samspillet mellom disse prosessene bestemmer hvor konstant og sammenhengende søvnen blir.

Påvirkende faktorer inkluderer lys og eksponering, regelmessige sengetider, fysisk aktivitet, kaféin og medisiner, kosthold, miljøstøy og foreldrepraksis. Utviklingen og graden av konsolidering påvirkes også av individuelle forskjeller og eventuell søvnforstyrrelse.

Vurdering skjer ofte med søvndagbok, aktivitetsmåling (actigraphy) eller polysomnografi i forsknings- eller kliniske sammenhenger. Tiltak omfatter søvnhygiene, atferdsmessige intervensjoner (for eksempel regelmessig sengetid, begrensning av stimuli ved leggetid, gradvis avvenning av nattlige responser) og, ved behov, behandling rettet mot underliggende lidelser. For voksne med insomni eller circadiane problemer kan kognitiv atferdsterapi for søvn (CBT-I) være effektiv.