Suspensionspolymerisering

Suspensionspolymerisering, også kjent som suspensjonspolymerisering, er en type polymeriseringsprosess der monomeren er fordelt som små dråper i en væskefase, vanligvis vann, mens en polymeriseringsreaksjon finner sted inne i hver dråpe. Denne metoden produserer polymerpartikler med en relativt smal størrelsesfordeling og høy renhet, siden partiklene er fysisk isolert fra hverandre.

I prosessen blir monomeren og en initator, som ofte er en organisk løsning, dispergert i vann ved hjelp av en emulgator eller stabilisator. Denne blandingen blir deretter rørt eller omrørt for å opprettholde en stabil suspensjon av dråper. Polymeriseringen starter vanligvis ved oppvarming, og reaksjonen skjer inne i hver monomerdråpe. Partiklene som dannes blir stabilisert av emulgatoren, som forhindrer at de smelter sammen.

Suspensjonspolymerisering brukes ofte til produksjon av termoplastiske materialer som polystyren, polyvinylklorid (PVC), og akrylglass. Fordelene med denne metoden inkluderer høy produksjonseffektivitet, relativt lav energiforbruk, og muligheten til å kontrollere partikkelstørrelsen og -fordelingen. Likevel krever prosessen nøye kontroll av parametere som temperatur, røring, og konsentrasjon av emulgator for å oppnå ønskede egenskaper i det ferdige polymerproduktet.

I sammenligning med andre polymeriseringsmetoder, som bulk- eller løsningsmiddelpolymerisering, er suspensjonspolymerisering spesielt egnet for produksjon av faste polymerpartikler på stor skala. Den er også miljøvennligere siden den bruker vann som hovedmedium og unngår bruk av store mengder organiske løsemidler.