suspensjonspolymerisering

Suspensjonspolymerisering, også kjent som suspensjonspolymerisering eller perlpolymerisering, er en metode for å produsere polymerer der monomeren er fordelt som små dråper i en væskefase. Denne prosessen er en variant av bulkpolymerisering, men med en ekstra fase som bidrar til å kontrollere reaksjonen og fysiske egenskaper til det endelige produktet.

I suspensjonspolymerisering oppløses monomeren ikke i væsken, men dannes som små dråper som er stabilisert av et suspensjonsmiddel, ofte et vannløselig polymer eller et overflateaktivt middel. Denne prosessen skjer vanligvis i en reaktor der monomeren er suspendert i vann eller en annen inert væske. En initator, som ofte er vannløselig, blir tilført for å starte polymeriseringen inne i hver dråpe. Resultatet er små, faste polymerperler som kan samles og tørkes.

Fordeler med suspensjonspolymerisering inkluderer høy konvertering av monomeren til polymer, god kontroll over partikkelstørrelse og form, samt muligheten til å produsere høymolekylære polymerer. Denne metoden brukes ofte i produksjon av polyvinylklorid (PVC), akrylglass og andre termoplastiske materialer. En utfordring kan være behovet for effektiv røring og temperaturkontroll for å sikre jevn polymerisering og forhindre klumping.

Suspensjonspolymerisering skiller seg fra emulsjonspolymerisering ved at monomeren ikke er oppløst i væsken, men forblir som separate dråper. I emulsjonspolymerisering er monomeren oppløst i små mikrodråper som er omgitt av et overflateaktivt middel, noe som fører til en helt annen mekanisme for polymerdannelse.