Sirkulærøkonomiske

Sirkulærøkonomiske praksiser refererer til tilnærminger, modeller og policyer som følger prinsippene i sirkulærøkonomi, en ressursstyrt økonomi som søker å eliminere avfall og holde materialer og produktkapasitet i bruk så lenge som mulig. Hovedideen er at økonomisk aktivitet bør bidra til bærekraft ved å redusere ressursuttak, avfall og miljøpåvirkning.

De sentrale prinsippene inkluderer design for lang levetid, reparasjon, vedlikehold, gjenbruk, remanufacturing og materialgjenvinning, samt bruk av fornybare energikilder. I praksis innebærer det også skift mot sirkulære forretningsmodeller, som produkt- som-tjeneste-løsninger, servitization, og ansvarlig produsentforvaltning.

Organisasjoner anvender sirkulærøkonomiske tilnærminger i ulike sektorer, som bygg og anlegg, elektronikk og tekstil, hvor målet er å redusere ressursforbruket og avfallsmengden, og å skape økonomisk verdi gjennom effektive ressurssykluser. Offentlige planer og reguleringer, som EU's sirkulærøkonomistrategi, innfører mål, indikatorer og insentiver for å stimulere investeringer i sirkulære løsninger.

Utfordringer inkluderer måling av sirkularitet, tilpasning av eksisterende verdikjeder, kapitaltilgang og kulturelle barrierer. Effektive rammer krever samarbeid mellom produsenter, kunder, myndigheter og forskningsmiljøer, samt utvikling av standarder og pålitelig data for å vurdere fremdrift.