Sansekapasitet

Sansekapasitet refererer til kroppens evne til å oppdage, transducere og bearbeide stimuli fra omgivelsene gjennom sanseorganene. Den omfatter tradisjonelle sanser som syn, hørsel, smak, lukt og berøring, samt kroppslige oppfatninger som propriosepsjon og vestibulær sans. Begrepet beskriver både deteksjonsevne (hvor små stimuli som kan oppdages) og kapasitet til å opprettholde funksjon under varierende forhold.

Sanseprosessen involverer deteksjon av stimuli, transduksjon til nerveimpulser og videre kognitiv bearbeiding i hjernen. Oppfatning er en høyere prosess som tolker sanseinntrykk i lys av kontekst, erfaring og forventninger. Derfor kan sansekapasiteten være lik for ulike personer ved samme stimulus, men opplevd betydning av stimuli kan variere betydelig.

Faktorer som påvirker sansekapasiteten inkluderer alder, helse, medikamentbruk, søvnkvalitet, tretthet, oppmerksomhet og miljøpåvirkning. Den kan utvikle seg gjennom livet og vise plasticitet, spesielt i barndommen eller ved sensorisk trening. Noen nevroutviklingsforstyrrelser påvirker sansekapasiteten, noe som kan manifestere seg som hypersensitivitet eller hyposensitivitet i ulike modaliteter.

I klinisk praksis og forskning brukes sansekapasitet til å beskrive hvordan personer oppfatter og reagerer på sanseinntrykk. Måling skjer gjennom psykometriske tester som kartlegger sansegrenser og diskriminering, sensoriske profiler og oppgavebaserte vurderinger. Multisensorisk forskning undersøker hvordan sanser integreres for å danne koherente perceptuelle opplevelser, med relevante nettverk i temporallappen og parietalområdene.

Praktisk betydning ligger i tilrettelegging av miljøer, produkter og tjenester for å støtte personer med redusert eller annerledes sansekapasitet, for eksempel i utdanning, arbeid og helsevesen.