Sanseintegrasjon

Sanseintegrasjon, eller sensory integration, er en tilnærming innen ergoterapi som undersøker hvordan nervesystemet registrerer, tolker og organiserer sanseinntrykk fra kroppen og omgivelsene, og hvordan disse inntrykkene omsettes i tilpassede bevegelser og atferd.

Sanseinntrykk kommer primært fra taktil, vestibulær og proprioseptiv stimulering, men også fra visuell, auditiv, lukt- og smakssans. Prosessen involverer modulering av arousalnivå, diskriminering av sanseinntrykk og planlegging av bevegelse (praxis), slik at barnet kan delta i lek, skole og daglige aktiviteter.

Historisk ble sanseintegrasjon utviklet av ergoterapeuten A. Jean Ayres på 1960- og 1970-tallet. Hun beskrev hvordan sensoriske aktiviteter i lekpreget miljø kunne bidra til bedre bearbeiding av informasjon og mer effektive motoriske ferdigheter.

Intervensjoner som ofte omtales som sensory integration therapy (SIT) består av tilrettelagte sensoriske aktiviteter i strukturert lek, med vekt på vestibulær og proprioseptiv stimulering, taktil berøring og fysisk utforsking. Slike aktiviteter kan foregå i spesialrom eller i hverdagsmiljøet, og målsetningen er bedre sansebearbeiding og mer situasjonsbetinget atferd.

Vurderinger inkluderer observasjon og standardiserte verktøy som Sensory Profile, Sensory Processing Measure og i noen tilfeller Sensory Integration and Praxis Tests (SIPT), for å kartlegge moduleringsproblemer, sansediskriminasjon og praxis.

Anvendelse er særlig utbredt hos barn med utviklingsforstyrrelser, særlig autismespekterforstyrrelse, men også i andre tilstander som ADHD eller sensoriske prosesseringsforstyrrelser. Behandlingen bør være individuelt tilpasset og inngå i en bred, evidensbasert behandlingsplan.

Evidensgrunnlaget for SIT viser varierende resultater; mange studier har små eller inkonsistente effektstørrelser. Som helhet fremhever profesjonelle retningslinjer behovet for individuell tilpasset, sikker og faglig vurdert bruk av sensoriske interveneringer som del av en helhetlig tilnærming.