Röntgenstråling

Røntgenstråling, eller x-stråling, er en form for elektromagnetisk stråling med kort bølgelengde og høy energi. Den er ioniserende og er i praksis sentral for medisinske og industrielle anvendelser. Røntgenstråling ble oppdaget av Wilhelm Conrad Röntgen i 1895 og har siden spilt en viktig rolle i diagnostikk og materialeundersøkelser.

Fysiske kjennetegn: Røntgenstråler har energier som i diagnostisk bruk typisk ligger i området 20–150 keV, hvilket tilsvarer svært korte bølgelengder på omkring 0,01–0,06 nanometer. Strålingen kan passere gjennom vev, men blir gradvis absorbert eller spredt av materie. De viktigste interaksjonene er fotoelektrisk effekt og Compton-spredning, og ved høyere energier parproduksjon.

Bruksområder: Diagnostisk radiografi og fluoroskopi fremstiller bilder av bein og myke vev. Beregnet tomografi (CT) gir tredimensjonale snittbilder. Innen industrien brukes røntgen til ikke-destruktiv testing og materialanalyse. Røntgenstråling brukes også i strålingsbehandling, hvor dosen planlegges nøye for å skade kreftceller mens sunn vev beskyttes.

Sikkerhet: Siden røntgenstråling er ioniserende, kan den skade celler og DNA. Eksponeringer begrenses etter ALARA-prinsippet (så lave som rimelig mulig). Beskyttelse inkluderer blyskjerming, kolimering, og minimalisering av tid og antall eksponeringer. Dosimetri måles i grå (Gy) for absorbert dose og sievert (Sv) for effektiv dose; ofte oppgis millisievert (mSv) for yrkes- og pasienteksponering. En enkel røntgenundersøkelse gir vanligvis noen tidels mSv, mens CT ofte gir flere mSv.