Røntgenstråler

Røntgenstråler er en form for høyenergistrikning som kan trenge gjennom mange vev og materialer. De ble oppdaget av Wilhelm Conrad Röntgen i 1895, da han observerte at en fluorescerende skjerm ble belyst av stråling fra et lukket apparat uten synlig kilde. Han kalte strålene røntgenstråler, og oppdagelsen banet vei for radiologi; han fikk Nobelprisen i fysikk i 1901.

Røntgenstråler har kortere bølgelengder enn synlig lys og tilhører ioniserende stråling. Energiområdet for medisinske og industrielle bruksområder ligger typisk mellom ca. 0,1 og 100 keV. Når strålene treffer kroppen eller andre materialer, blir de dempet i ulik grad avhengig av tetthet og sammensetning, noe som gjør det mulig å fremstille bilder ved å registrere hvor mye stråling som passerer gjennom.

Vanlige bruksområder inkluderer medisinsk diagnostikk som røntgenbildediagnostikk, fluoroskopi og computertomografi (CT), samt tannrøntgen. Industrien bruker røntgen for ikke-destruktiv testing av materialer og sveis, og sikkerhetskontroller av bagasje og pakninger. Innen vitenskapen brukes røntgenstråler også i krystallografi og materialforskning.

Røntgenstråler er ioniserende og kan skade celler ved høy dose. Beskyttelsesrutiner, avstand og tidsbegrensning reduserer risikoen. Skjerming med bly og riktig prosedyrer samt overvåkning er sentralt i helsevesenet og industrien. Eksponering måles i gray (Gy) og effektdose i sievert (Sv), og prinsippet ALARA (så lavt som rimelig mulig) brukes som retningslinje.

Historisk har oppdagelsen av røntgenstråler hatt stor betydning for medisin og vitenskap. Röntgens arbeid førte til utviklingen av digital bildedannelse, CT og avanserte røntgenteknikker som forbedrer diagnostikk og sikkerhet. Røntgenstråler brukes også i moderne forskning og industri.