Rutingprotokoller

Rutingprotokoller er regler og meldingsflyt som rutere bruker for å utveksle informasjon om nettverkstopologi og tilgjengelige veier. De gjør at rutene kan bygges og vedlikeholdes slik at datapakker når riktig destinasjon. Protokollene brukes både internt i et enkelt nettverk og mellom ulike nettverk og organisasjoner, slik at nettverk kan kommunisere og skaleres over tid.

Protokollene deles ofte inn i internt gateway-protokoller (IGP) og eksternt gateway-protokoll (EGP). IGP brukes innenfor et autonomt system (AS), mens EGP håndterer rutevalg mellom ASer. Innenfor IGP finnes distanse-vektor-protokoller (for eksempel RIP) og lenke-stats-protokoller (for eksempel OSPF og IS-IS). BGP er hovedprotokollen for routing mellom ASer og betegnes som et path-vector-protokoll.

De mest brukte protokollene er RIP, OSPF, IS-IS og BGP. RIP er enkel og passer lite store nettverk, men har begrenset skala. OSPF og IS-IS er mer skalerbare lenke-state-protokoller som bygger topologiske databaser og beregner beste veier ved hjelp av Dijkstra-algoritmen. BGP gir kontrollerbar rutevalg mellom nettverk og legger grunnlaget for internett-ruting. Nettverk kan også utføre rute-redistribuering og filtrering for å styre hvilke adresser og ruter som utveksles mellom protokoller.

Konvergens tid, oppdateringsfrekvens og administrasjon er viktige faktorer. Sikkerhet spiller også en rolle: autentisering av ruteoppdateringer og tilgangskontroller bidrar til å beskytte nettverket mot feil og angrep. Valg av protokoll avhenger av nettverkets størrelse, krav til kontroll, og ønsket balanse mellom kompleksitet og ytelse.