Reseptorreserve

Reseptorreserve, ofte kalt spare reseptorer, er et begrep i farmakologi som beskriver en situasjon hvor en fullstendig biologisk respons kan oppnås uten at alle tilgjengelige reseptorer er bundet av et agonistmolekyl. Dette skjer fordi signalveien fra reseptor til effektorutgang ofte er forsterket gjennom cellekaskade og sekundære budbringere, slik at bare en del av reseptorene trenger å aktiveres for å oppnå maksimal effekt.

Kjernen i reseptorreserve ligger i at effektutgangen for en reseptorstimulering kan være større enn den enkelte reseptorens direkte effekt, noe som gjør at maksimal respons ikke nødvendigvis krever full reseptorbinding. Derfor kan høy-efikasitetsagonister oppnå E_max selv ved lav reseptorbinding, mens ligander med lavere efficacy ofte krever større reseptoropptak for å nå samme maksimum.

Reserven varierer mellom vev og signalveier. Mange vev har betydelig reseptorreserve, mens andre ikke har det. Høyeffektsagonister har større sannsynlighet for å utnytte reseptorreserve, mens partialgonister ofte vises svakere ved lav reseptorbinding og trenger større andel av reseptorene for å nærme seg E_max.

Konsekvenser for farmakodynamikk inkluderer forskjeller mellom potensiitet og effekt, tolkning av dose-respons-kurver og hvordan irreversibelt antagonistertzy, som reduserer reseptortallet, påvirker maksresponsen avhengig av om det foreligger reseptorreserve.

Operasjonelle modeller av agonisme, som Black og Leffs modell, brukes til å beskrive og kvantifisere reseptorreserve i ulike systemer. For klinisk utvikling betyr reseptorreserve at in vivo potensiitet ikke alltid speiler bindingsevne, og at vevsspesifikitet kan påvirke responsen betydelig.