Pålitelighetsforutsigelser

Pålitelighetsforutsigelser er en metode for å estimere sannsynligheten for at et produkt eller et system vil fungere som forventet over tid, samt å angi forventet levetid og tid til første feil. Slike forutsigelser brukes i produktutvikling, produksjon og vedlikeholdsplanlegging for å redusere risiko og kostnader.

Datagrunnlagene kan komme fra feltdata om ytelse og feil, resultater fra laboratorie- eller akselerert livstest, eller kombinasjoner av disse. Dataene brukes til å tilpasse statistiske modeller av feilytelse og til å gjøre prediksjoner under ulike driftsforhold og miljøfaktorer.

Vanlige metoder inkluderer livsdatalanalyse og parametiske fordeleringsmodeller som Weibull-, eksponensiell- og lognormalfordeling, i tillegg til ikke-parametriske tilnærminger som Kaplan-Meier for censurerte data. Mer generelle tilnærminger omfatter hazard-modeller og strukturer som pålitelighetsblokdiagrammer (reliability block diagrams) for å representere samspill mellom komponenter. Accelerert livstest brukes for å hente raskere estimater ved å belaste produkter under mer ekstreme forhold.

Utfordringer i pålitelighetsforutsigelser omfatter datakvalitet, censurering av data, variasjon mellom miljøer og bruk, samt valg og tilpasning av modell. Usikkerheten i forutsigelsene må kvantifiseres og kommuniseres tydelig for å støtte beslutninger om design, produksjon og vedlikehold. Bruksområdene spenner fra design og produksjon til garantistyring og sikkerhetskritiske systemer. Det finnes internasjonale standarder og veiledere som brukes som referanse i ulike industrier.