Påliteligheten

Påliteligheten refererer til i hvilken grad målinger, observasjoner eller prosesser er konsistente og gjentakbare over tid og i ulike situasjoner. I vitenskap og testing beskriver den hvor stabilt et måleverktøy eller en protokoll gir identiske resultater under tilsvarende betingelser. Pålitelighet er ikke det samme som validitet (gyldighet); et mål kan være pålitelig uten å måle det det faktisk har til hensikt å måle.

Det finnes flere typer pålitelighet. Test-retest-reliabilitet måler stabilitet over tid ved å gjenta målingen hos samme enhet. Interrater-reliabilitet vurderer enighet mellom ulike vurderere eller observatører. Indre konsistens vurderer hvor godt individuelle deler av et instrument korrelerer med hverandre, ofte målt med Cronbachs alfa. Parallelle former og split-half er andre tilnærminger.

Meter og statistiske mål brukes for å estimere pålitelighet, blant annet Cronbachs alfa, Cohen’s kappa og intraklasse korrelasjonskoeffisient (ICC). I praksis varierer forventet nivå av pålitelighet mellom fagfelt og anvendelser; medisinske tester krever ofte høy reliabilitet, mens vurderinger i kvalitative studier kan ha mer variasjon. Pålitelighet kan også påvirkes av instrumentering, rutiner for innsamling av data og operatørenes ferdigheter.

I ingeniør- og IT-sammenhenger refererer pålitelighet ofte til systemenes evne til å fungere feilfritt over tid, for eksempel oppetid, feilrate og MTBF. Forbedring av pålitelighet omfatter standardisering, kalibrering, grundig opplæring, feilregistrering og planlagt vedlikehold. Det er viktig å merke seg at høy pålitelighet ikke nødvendigvis innebærer gyldig mål eller tiltak; også svakheter i måleoppsettet kan begrense anvendbarhet.