Platinaforbindelser

Platinaforbindelser er kjemiske forbindelser som inneholder platina som sentralt metall. De omfatter koordinasjons- og organometalliske komplekser samt katalysatorer brukt i industri og forskning. Vanlige Pt(II)-komplekser har en kvadrattplan struktur, mens Pt(IV)-komplekser ofte er oktahédrale og kan fungere som prodrugs i medisin. Kjemien til platinaforbindelser varierer med ligander og oksidasjonstilstand, og de spiller roller i både syntese, karakterisering og anvendelser innen sektorene helse, kjemi og materialvitenskap.

Innen medisin er platinaforbindelser mest kjent som antineoplastiske midler. Cisplatin (Pt(NH3)2Cl2) var blant de tidlige og mest brukte legemidlene; senere fulgte carboplatin og oxaliplatin for bedre toksikologi og effekt. Mekanismen innebærer kovalent binding til DNA, ofte ved guanin-N7, og dannelse av intrastrand og interstrand crosslinks som forstyrrer replikasjon og transkripsjon og utløser apoptose. Behandling kan være effektiv mot flere kreftformer, men bivirkninger som nefro- og neurotoksisitet og ototoxicitet begrenser bruken. Beskyttelsesstrategier, dosejustering og utvikling av nye platinaforbindelser pågår for å redusere toksisitet og øke effekt. Resistens kan oppstå via økt DNA-reparasjon, redusert opptak og inaktivering av legemidler av thiolforbindelser som glutation.

I tillegg til medisin brukes platinaforbindelser som katalysatorer i kjemiske prosesser. Pt-katalysatorer (for eksempel Pt på karbon, Pt/C) er sentrale i hydrogenering, oksidasjon og petrokjemiske omdannelser, samt i drivstoffcelle-teknologi. Organometalliske platinaforbindelser utvikles også i materialvitenskap og diagnostikk, hvor ligander og geometri sterkt påvirker aktivitet og stabilitet.