Personsituasjonsteori

Personsituasjonsteori er en tilnærming innen personlighetspsykologi som undersøker i hvilken grad atferd er drevet av stabile personlige trekk eller av den aktuelle situasjonen. Teorien ble særlig kjent gjennom arbeidet til Walter Mischel og kolleger, som sammen stilte tradisjonelle trekkteorier spørsmål rundt prediksjon av atferd på tvers av ulike situasjoner. En viktig påstand er at individuelle forskjeller ofte blir tydeligst i bestemte situasjoner, mens atferden kan variere betydelig fra en situasjon til en annen.

Et sentralt budskap er at situasjonsstyrke spiller en avgjørende rolle. I sterke situasjoner med klare normer og forventninger kan atferd være mer ensartet og mindre avhengig av personlige trekk, mens i svake situasjoner utspiller menneskers forskjeller seg i større grad. Dette bidrar til å forklare hvorfor atferd kan være lite forutsigbar ut fra en enkelt personlighetsskala.

Et annet viktig bidrag er CAPS-modellen (Cognitive-Affective Personality System), som foreslår at individers atferd styres av dynamiske kognitive og affektive enheter. Slike enheter inkluderer forventninger, selvregulering, følelsesmessige tilstander og motivasjon, som aktiveres i spesifikke situasjoner og gir løpet av atferden som observeres over tid, uten å forenkle hele personligheten til en enkelt trekktest.

Kritikk har blant annet adressert begrensninger i prediktiv validitet overfor bredt generaliserbare trekk og metodologiske utfordringer i tidlige studier. I dag ses personen-situasjonstimen som utfyllende tilnærming: trekk og kontekst samvirker, og atferd bør vurderes som resultat av interaksjonen mellom individ og situasjon. Teorien har påvirket forskning innen menneskelig atferd, klinisk praksis og organisasjonspsykologi ved å understreke kontekst og situasjon i forståelsen av personlighetsdrevet atferd.