Partisjoneringskolonnen

Partisjoneringskolonnen er en type separasjonskolonne som utnytter forskjeller i partisjon mellom en stasjonær fase og en mobil fase for å skille komponenter i en blanding. Den brukes primært i kromatografi og muliggjør en kontrollert adskillelse av forbindelser basert på deres affinitet til de to fasene.

Driftsprinsippet består i at blandingen blir injisert i kolonnen og transportert av mobilfasen. Komponentene fordeler seg mellom den stasjonære og den mobile fasen i likevekt i henhold til sin partisjoneringskoeffisient. Dette fører til at ulike stoffer bruker ulike retensjonstider og eluereres atskilt etter hvert som de migrerer gjennom kolonnen.

Typer av partisjoneringskolonner omfatter blant annet gasskromatografi (GC) og væskekromatografi (LC). I GC er mobilfasen en gass og stasjonærfasen ofte en flytende eller fast film belagt på innsiden av kolonnen. I LC er stasjonærfasen vanligvis bundet til et fast støttemateriale og kan være polart eller upolart, noe som gir normal-fase og omvendt-fase (RP) kolonner. Valg av stasjonærfase påvirker hvilke typer interaksjoner som dominerer, som van der Waals, dipol-dipol og ioniske interaksjoner, og dermed hvilke stoffer som skilles best.

Design og ytelse av partisjoneringskolonner påvirkes av kolonneparametere som lengde, indre diameter og partikkelstørrelse, samt av temperatur og mobilfase. Kvaliteten måles ofte i teoretiske plater og platehøyde (HETP). Van Deemter-ligningen beskriver hvordan flow og diffusjon påvirker bredde og effektivitet. For best mulig separasjon kreves riktig kondisjonering og kompatibilitet mellom kolonne og prøvemateriale samt mobilfase.