P2Y12hemmere

P2Y12hemmere er en gruppe antitrombotiske legemidler som blokkerer P2Y12-reseptoren på blodplateene. Ved å hemme ADP-indusert aktivering av plateene reduseres dannelsen av blodplater og dermed risikoen for trombe­dannelse i blodkar. De brukes ofte sammen med acetylsalisylsyre som del av dobbel antitrombotisk behandling (DAPT) etter akutt koronarsykdom eller etter invasiv behandling som PCI, for å forebygge sekundære hendinger.

P2Y12hemmere deles inn i thienopyridiner (for eksempel klopidogrel, prasugrel og ticlopidin) og ikke-thienopyridiner (for eksempel ticagrelor). Klopidogrel og prasugrel er prodrugs som trenger levermetsatering for å bli aktive, mens ticagrelor er et direktevirkende, reversibelt hemmende middel. Et annet intravenøst alternativ er cangrelor, som gir rask og kortvarig platehemming under PCI. Et kjennetegn ved klopidogrel er stor interindividuell variabilitet i effekt grunnet genetisk påvirkning på omdannelsen av legemidlet, særlig CYP2C19-polymorfier. Prasugrel og ticagrelor gir generelt en mer konsistent effekt.

Indikasjoner inkluderer forebygging av iskemiske hendelser hos pasienter med akutt koronarsykdom, pasienter som har gjennomgått PCI, og enkelte cerebrovaskulære sykdommer. Dapagliftering anbefales vanligvis som DAPT i bestemte tidsperioder, med varighet avhengig av indikasjon og blødningsrisiko. Dosering varierer mellom medikamenter og kliniske situasjoner: klopidogrel 75 mg daglig (med mulig loading dose), prasugrel 60 mg (loading 60 mg) og 10 mg daglig; ticagrelor 90 mg to ganger daglig (loading 180 mg). Ticlopidin brukes mye mindre i dag på grunn av blodmarginale bivirkninger og risiko for agranulocytose.

Bivirkninger domineres av økt blødningsrisiko. Andre vanlige bivirkninger inkluderer gastrointestinale irritasjoner, mens ticagrelor kan gi dyspne. Interaksjoner forekommer blant annet med visse protonpumpehemmere som kan redusere effekten av klopidogrel. Behandling med P2Y12hemmere krever nøye vurdering av blødningsrisiko og planlagt kirurgi.