Observasjonsmodellen

Observasjonsmodellen er en metodisk ramme brukt i kvalitativ forskning og praksisfelt som pedagogikk og sosialfag, særlig i Norge og Norden. Den gir en strukturert tilnærming til systematisk observasjon av mennesker, interaksjoner og prosesser, og legger vekt på grundig og transparent dokumentasjon av det som observeres.

Den vanligste framgangsmåten består av fem faser: planlegging, gjennomføring, registrering, tolkning og rapportering. I planleggingsfasen defineres fenomenet, settingen avgrenses og etiske hensyn avklares. Under gjennomføringen observeres hendelser og interaksjoner, gjerne med feltnoter, sjekklister eller video. Registrering og dokumentasjon innebærer systematisk beskrivelse og lagring av data for senere analyse. Tolkning og analyse søker mønstre og sammenhenger, ofte ved koding og tematisk arbeid. I rapportering og refleksjon formidles funnene og vurderes kildeforhold og begrensninger.

Egenskaper og hensyn inkluderer systematikk, kontekstforståelse og etikk. Triangulering av data og flere observatører kan øke pålitelighet og validitet. Modellen kan tilpasses ulike fagfelt ved å variere graden av struktur i observasjonen, for eksempel strukturerte versus ustrukturerte tilnærminger.

Bruksområder omfatter vurdering av lærer-elev interaksjoner i klasserom, kartlegging av barns lek og sosiale samspill, observasjon av pasientopplevelser i helsesektoren og analyse av arbeidsprosesser i organisasjoner.

Begrensninger inkluderer at observasjon kan være påvirket av observatørens forutinntatte oppfatninger, og at feltarbeid krever trening og tid. Datakvalitet avhenger også av metodevalg og samarbeid mellom forskere.