Observasjons

Observasjon er praksisen å registrere fenomener ved å bruke sansene eller instrumenter og å registrere hva som observeres. I norsk språkbruk refererer ordet observasjon ofte til systematisk registrering av hendelser, atferd eller tilstander over tid. Observasjonsdata kan være kvalitative eller kvantitative og brukes som grunnlag for analyser, beslutninger og tiltak. Observasjon skiller seg ofte fra kontrollerte eksperimenter ved at den ikke nødvendigvis innebærer eksperimentell manipulering av variabler.

Observasjon deles ofte inn i direkte og indirekte, samt strukturert og ustrukturert. Direkte observasjon innebærer at observatøren registrerer hendelser i sanntid, mens indirekte observasjon bygger på spor, dokumentasjon eller gjenstander. Strukturert observasjon bruker forhåndsdefinerte skjemaer eller koder, mens ustrukturert observasjon gir større åpenhet og fleksibilitet.

Metoder og verktøy omfatter feltnotater, sjekklister, tidsregistre, video- eller lydopptak og deltakende eller ikke-deltakende observasjon. Observasjoner må ofte kombineres med etiske vurderinger, særlig overfor personer og sensitive data. Informert samtykke, personvern og anonymisering er sentrale hensyn. Kvalitetssikring inkluderer trening av observatører og vurdering av inter-observer reliabilitet.

Observasjon brukes bredt, blant annet i naturvitenskap, samfunnsvitenskap, medisin, pedagogikk og markedsforskning. Den er grunnleggende i feltstudier, etologi (dyratferd), kliniske observasjoner, og i utviklingen av teorier basert på observerbare fenomener.

Begrensninger inkluderer observeringsbias, subjektiv tolkning og begrenset generaliserbarhet som følge av kontekst. For å styrke pålitelighet og validitet kombineres ofte flere metoder, og begreper operasjonaliseres tydelig og koder testes for konsistens.