Naturrettsteorier

Naturrettsteorier er rettsteorier som hevder at rettsordenen har grunnlag i menneskets natur eller en universell moralsk orden, og at visse rettigheter og plikter følger av denne naturen uavhengig av hva som står i samfunnets positive lover. Ifølge naturretten kan mennesker ha medfødte rettigheter og forpliktelser som utgjør standarder for hva som er rettferdig og gyldig lov. Loven skapes ikke bare av statsmakt, men må også være i samsvar med disse overordnede prinsippene.

Historisk har naturrettsteorier røtter i antikkens filosofi og romerrett, og ble videreutviklet i middelalderen gjennom Thomas av Aquino og skolastisk tenkning. I opplysningstiden ble ideene formet av tenkere som John Locke og, i varierende grad, Kant og Rousseau, som koblet naturlig rett til frihet, eiendom og likhet. Ideen har influert utformingen av konstitusjoner og menneskerettigheter, og fungert som normative standard for lovgangers vurdering av legitimitet og rettferdighet. I moderne rettsvitenskap står natural law ofte i kontrast til juridisk positivisme, som avviser moralsk bedømmelse av lovenes gyldighet og i stedet fokuserer på hva som er vedtatt av autoritet.

Varianter eksisterer: en teologisk naturrett kobler prinsippene til guddommelig orden, mens sekulære former henviser til menneskelig rasjonalitet og naturens ordensprinsipper. Kritikk peker på universalisme og kulturell relativisme, vanskeligheter med å fastslå hvilke prinsipper som er universelle, og faren for å påtvinge bestemte verdier. Likevel har naturrettsteorier hatt vedvarende innflytelse på menneskerettigheter og konstitusjonell rett.