Næringsstofftilgjengelighet

Næringsstofftilgjengelighet, ofte kalt biotilgjengelighet, er andelen av et inntatt næringsstoff som tas opp gjennom tarmen og blir gjort tilgjengelig for kroppens fysiologiske prosesser, lagring eller ekskresjon. Den er forskjellig fra næringsstoffinnhold i maten, og fra begrepet fordøyelighet som bare beskriver hvor mye av et stoff som nedbrytes i fordøyelsessystemet. Tilgjengelighet påvirkes av matens kjemiske form, kombinasjoner av næringsstoffer, og av matens fysiske struktur.

Flere faktorer påvirker hvor mye av et næringsstoff som når kroppens brukbare form. Matens matrix, fiberinnhold og antinæringsstoffer som fytater, oksalater og tanniner kan redusere absorpsjonen. Fettinnhold er viktig for absorpsjon av fettløselige vitaminer (A, D, E, K). Behandling og tilberedning, som koking, fermentering eller spiring, kan enten øke eller redusere tilgjengeligheten. Individuelle forhold som alder, kjønn, helse, tarmflora og sykdommer spiller også en rolle.

Næringsstoffer varierer i biotilgjengelighet. For eksempel er jern betydelig mer tilgjengelig i animalsk form (hemejern) enn i planteform (non-hemejern). Vitamin B12 har generelt høy bioverdi i animalske produkter, mens kalsium og sink påvirkes av samtidig inntak og kroppens behov. Lipidsørlige vitaminer krever fett for optimal absorpsjon.

Tilgjengeligheten kan måles som apparent bioavailability eller true bioavailability, ofte vurdert gjennom menneskelige studier eller in vitro modeller. Mikrofloraen i tarmen kan også frigjøre eller syntetisere næringsstoffer og dermed påvirke total tilgjengelighet.

For å øke næringsstofftilgjengeligheten kan man bruke tilberedningsteknikker som soaking, spiring og gjæring, kombinere næringsstoffer som øker opptaket (for eksempel vitamin C for jern), og tilpasse kostholdet slik at antinæringsstoffer reduseres og fett samtidig tilføres ved behov. Dette har betydning for ernæringsplanlegging, matvareutvikling og folkehelse.