Minnelegringskapacitet

Minnelegringskapasitet er et begrep som i noen tekster brukes for å beskrive kapasiteten i minne- til prosessor interconnecten, altså hvor mye data som kan flyttes mellom minne og prosesseringsenheter per tidsenhet. Begrepet er ikke standardisert i norsk fagterminologi, og ofte brukes ord som minnebåndbredde eller minnekapasitet i stedet. I praksis refererer det til minnebandbredden, det vil si den maksimale dataoverføringshastigheten mellom minne og beregningselementer, målt i gigabyte per sekund (GB/s) eller gigatransfers per sekund (GT/s).

Faktorer som påvirker minnelegringskapasiteten inkluderer minneteknologi (for eksempel DDR4, DDR5, HBM), bussbredde (antall biter per kanal), antall kanaler, klokkefrekvens og effektivitet i protokoll og overhead. Teoretisk beregning kan uttrykkes som teoretisk båndbredde = antall kanaler × bussbredde × klokkefrekvens (i Hz) × effektivitet, der resultatet omregnes til byte per sekund.

Bruksområde og betydning: Begrepet brukes i ytelsesanalyser og systemdesign, spesielt for minneintensive arbeidsoppgaver, høyytelsesdatabehandling og grafikkprosessorer, der minnebandbredde ofte er en kritisk faktor for total ytelse.

Relasjoner: Minnelegringskapasitet bør ikke forveksles med minnekapasitet (totalt lagringsvolum) eller latency (ventetid for første data). Det henger tett sammen med minnearkitektur og interconnectdesign.

Se også: minnebåndbredde, DDR, HBM, minnearkitektur, latency.

---