bussbredde

Bussbredde, i elektronikk og datateknikk, betegner antall ledere i en databus som kan overføre data parallelt mellom komponenter i hvert klokkeslag. Ofte snakkes det om databusbredde. Det finnes også en adressel-bussbredde og en kontrollbussbredde, men databusbredden er den mest sentrale når man beskriver dataoverføring mellom for eksempel CPU, minne og perifere enheter. Bredde og kapasitet henger tett sammen: en bredere buss kan overføre mer data per klokkeslag og dermed øke den teoretiske gjennomstrømningen. Samtidig avhenger faktisk ytelse av klokkehastighet, protokoller og minne- eller perifekkomponentenes hastighet; en bred buss kan være dyrere, kraftkrevende og mer kompleks å signalisere.

Vanlige databusbredder i moderne systemer er 8, 16, 32 og 64 biter. I tillegg fungerer mange systemer med flere kanaler eller bruk av teknikker som DDR som tillater dobbel dataoverføring per klokke. Mange moderne systemer bruker serielle, høyhastighets grensesnitt (for eksempel PCIe) i stedet for bred parallell buss; begrepet bussbredde brukes likevel når man omtaler minne- eller CPU-datatrafikk.

Et viktig skille er mellom databusbredde og adresselengde: databusbredden bestemmer hvor mye data som flyttes per syklus, mens adresselengden bestemmer hvor mange minne- eller I/O-adresser som kan adresseres direkte. Eksempel: en 64-bits databus ved 200 MHz gir teoretisk 25,6 Gbit/s ved DDR-operasjon.

Historisk har bussbredder vokst fra 8- eller 16-bits til 32- og 64-bits etter hvert som prosessorene ble bredere, med valg av bredde som avhenger av ytelse, kostnad og strøm.