Meritoriokrati

Meritoriokrati er et samfunns- eller organisasjonsprinsipp der posisjoner og belønninger i hovedsak tildeles på grunnlag av evner, innsats og oppnådde resultater. Kriterier for utvelgelse inkluderer utdanning, kompetanse, ytelse og ledelses- eller faglige ferdigheter, og rekruttering og forfremmelse skjer ofte gjennom objektive vurderinger og konkurransebaserte prosesser.

Historisk har ideer om å styre etter fortjeneste røtter i ulike tradisjoner. Konfucianske byråkratier i Kina og senere moderne offentlige administrasjoner i vestlige land er ofte omtalt som forelegg for meritbaserte systemer. Begrepet meritoriokrati ble populært i moderne debatt blant annet gjennom Michael Youngs bok The Rise of the Meritocracy (1958), som også peker på risikoen for at et slikt system kan produsere eller legitimere en ny elite.

Fordeler ved meritoriokratiCamp antas å ligge i større effektivitet og rettferdighet: når utvelgelse baseres på dokumentert kompetanse og resultater, antas beslutninger å være i tråd med realisering av samfunnets og organisasjonens mål. Det legges ofte vekt på lik tilgang til muligheter og redusering av nepotisme og favorsystemer.

Kritikk og utfordringer innebærer at tilgang til utdanning og andre ressurser som påvirker målebare resultater ofte er skjevfordelt etter bakgrunn. Dermed kan meritokratiske ordninger reprodusere eller forsterke ulikhet, og enkelte teoretikere beskriver meritokratiet som en myte eller et legitimasjonssystem for eksisterende maktstrukturer. Debatten varer mellom idealet om rettferdig belønning og realiteten av strukturelle hindringer.

Nåværende praksis finner man i både offentlige byråer, utdanningssystemer og mange private virksomheter, der karriereutvikling og kompensasjonsordninger i stor grad bygger på vurdering av kvalifikasjoner og oppnådde resultater.