Lydstyrken

Lydstyrken er et begrep som brukes innen akustikk for å beskrive hvor kraftig et lydsignal er. Begrepet kan referere til to tilnærmet separate størrelser: den fysiske lydstyrken, eller lydintensiteten, og den oppfattede lydstyrken, som er hvordan vi opplever lydens kraft.

Den fysiske størrelsen lydstyrke, lydintensiteten I, er energien som strømmer gjennom en flate per tidsenhet. Den måles i watt per kvadratmeter (W/m^2). For en svingende trykkpuls p i luft er forholdet I = p^2/(ρc), der ρ er luftens tetthet og c er lydens hastighet i luft (ca. 343 m/s ved 20 °C).

Lydtrykknivået Lp målt i desibel reflekterer trykkforholdet til en referanse p0 = 20 μPa i luft: Lp = 20 log10(p/p0). Dette refererer ofte til SPL, dB SPL, og brukes som en fysisk mål på lydstyrke. Den oppfattede lydstyrken påvirkes av frekvensinnhold og ørets følsomhet, og derfor brukes A-veid måling som dB(A), samt andre betegnelser som LAeq for å beskrive perceptuell lydstyrke.

Målemetoder og standarder: Lydnivåmålere måler Lp og andre indikatorer; kalibrering med akustiske kilder er vanlig. For nøyaktige prosedyrer og referansenivåer brukes internasjonale standarder som ISO 1996-1 og ISO 61672.

Anvendelser: vurdering av støy i arbeidsmiljøer, miljøstøy i byer, lydnivådesign i rom, samt regulering av støy i offentligheten og i planlegging av bymiljø. Lydstyrke er et grunnleggende begrep i akustikk og støyregulering.