Luftprøvetaking

Luftprøvetaking er prosessen med å samle luftprøver for å analysere innholdet av forurensninger eller biologiske agenser i innemiljøer og uteområder. Prøvene brukes til overvåkning av luftkvalitet, risikovurderinger og forskning, og ligger til grunn for grenseverdier og reguleringer.

Det finnes to hovedprinsipper: aktiv prøvetaking og passiv prøvetaking. Aktiv prøvetaking bruker en pumpe eller et kontrollert strømningssystem for å trekke et kjent volum luft gjennom et prøveremedie, og gir ofte kvantitative data. Passiv prøvetaking avhenger av diffusjon over tid og gir lange, representative verdier uten bruk av pumpe.

Utstyr inkluderer luftpumper med flowmåling, prøveremedier som filtre for partikler, sorbentmaterialer for gasser og VOC-er, samt væskeimpingers eller impaktorer. Valg av media, plassering og prøvetid påvirker representativitet og dataenes relevans; feltkalibrering og dokumentasjon er sentralt.

Vanlige anvendelser omfatter inneluftkvalitet i bygninger og arbeidsplasser, uteluftkvalitet og mikrobiologisk luft. Analytiske mål kan være partikler (PM2,5/PM10), gasser (NOx, O3, CO2, CO), VOC-er, radon, samt biologiske aerosoler.

Planlegging dekker mål, valg av metode og media, prøvetid, antall prøver og plassering for representativitet. Dokumentasjon, kvalitetskontroll og feltkontroller er viktige for å sikre pålitelighet.

Analyser og rapportering skjer i akkrediterte laboratorier. Resultater uttrykkes som konsentrasjoner eller tidsveide verdier, usikkerhet omtales, og data vurderes opp mot relevante grenseverdier og tiltak.

Kvalitetssikring og standarder omfatter protokoller fra ISO, EN, NIOSH og ASTM, samt bruk av blanke prøver, duplikater og regelmessig kalibrering av utstyr.