Landskapstradisjon

Landskapstradisjon er et begrep som beskriver den kulturelle tradisjonen rundt landskap i norsk samfunn. Den omfatter hvordan landskap oppfattes, fremstilles og verdsettes, og inkluderer kunst, litteratur, folketradisjon, landbruk og miljøforvaltning. Begrepet favner bredt og dekker både by- og landmiljøer, samt det forholdet mennesket har til naturen over tid.

Historisk sett har landskapet vært sentralt for norsk identitet, fra jordbrukslandskap og kystmiljøer til de dramatiske fjell- og fjordlandskapene. Gjennom kunst og litteratur har landskapet blitt brukt til å uttrykke forholdet mellom arbeid, årstider, tro og hukommelse. Romantikken og senere nasjonsbygging bidro til å forme landskapet som et nasjonalt symbol, samtidig som lokal kunnskap om terreng, klima og naturressurser ble bevart i overlevering og praksis.

Landskapstradisjonen kommer til uttrykk i flere former: billedkunst og fotografi som dokumenterer og idealiserer landskapet; lyrikk og prosa som forteller om sted og tilhørighet; stedbundet språk og folkeviser; tradisjonell forvaltning av land og natur, som gjeting, skogbruk og vannforvaltning; og byggeskikk og bygningsmiljø som følger landskapets rammer.

I moderne tid har landskapstradisjonen betydning for kulturarvspolitikk, regional identitet og turisme. Den står også i kontakt med spørsmål om bærekraft, bevaring av biologisk mangfold og bevaring av stedsspesifikke minnesmerker og landskapskultur.