Kontaktidrett

Kontaktidrett er idretter der fysisk kontakt mellom utøvere er en integrert del av konkurransen og tillates innenfor fastsatte regler. Målet med kontakten er å få kontroll over ballen eller posisjoner samtidig som man hindrer motstanderen fra å gjøre det samme. Forskjellen mellom kontaktidrett og ikke-kontaktidrett ligger i hvor mye kroppslig kontakt reglene tillater og hvordan farlig kontakt behandles.

Eksempler på kontaktidretter inkluderer lagidretter som fotball, ishockey, håndball og basketball, samt rugby og amerikansk fotball. Mange kampsporter og bryting er også nært beslektede fordypninger der kroppskontakt er sentralt. I praksis varierer nivået og typene av kontakt mellom sportene.

Regler i kontaktidretter definerer hva som er tillatt fysisk kontakt, hvilke former for tackling eller blokking som er lov, og hvilke handlinger som anses som farlig eller urettferdig. Dommere håndhever disse reglene og kan ilegge straffer som frispark, utvisning eller stopp i kampen. Bruk av beskyttelsesutstyr, som hjelm, skulderputer eller munnskinn, avhenger av sporten og alderstrinnet.

Fysiske belastninger og risiko for skader er sentrale hensyn. Vanlige skader inkluderer hodeskader, ankelforstyrrelser og skulderlidelser. Forebygging fokuserer på riktig teknikk, oppvarming, styrke- og balanseøvelser, samt adekvat hvile og riktig retur etter skade.

I Norge og internasjonalt reguleres kontaktidrett av nasjonale og globale idrettsorganisasjoner. Idrettsaktiviteter for barn og ungdom vektlegger trygghet, treningskultur og informert samtykke, og regler utvikles for å redusere risikoen for alvorlige skader. Kontaktidrett fremmer også sportsglede, lagånd og personlig utvikling samtidig som sikkerhet settes i sentrum.