Kalkifikasjon

Kalkifikasjon er prosessen der kalsiumsalter avsettes og mineraliserer vev eller miljø. Den vanligste formen er kalsiumfosfat og kalsiumkarbonat, som danner hardt mineralisert vev eller sedimenter. Kalkifikasjon forekommer naturlig i biologiske systemer, i geologiske miljøer og som en følge av visse medisinske tilstander.

I biologien deles kalkifikasjon ofte inn i dystrofisk og metastatisk kalkifikasjon. Dystrof kalkifikasjon skjer i skadet vev til tross for normalt nivå av kalsium og fosfat i blodet, for eksempel i dødt vev eller aterosklerotiske plakk. Metastatisk kalkifikasjon oppstår når forhøyede nivåer av kalsium eller fosfat gjør at kalkavsetninger dannes i ellers friske vev.

I munnhulen og tannhelse forekommer også kalkifikasjon som dental kalkulus, eller tannstein. Dette skjer når mineraler i spytt avsetter seg i plakk og mineraliserer det, ofte over tid. Tannstein kan bidra til tannkjøttbetennelse hvis det ikke fjernes.

Klinisk kan kalkifikasjon påvirke ulike organer og strukturer, blant annet vaskulær kalkifikasjon i arterier, nyrestein og nephrocalcinosis i nyrene, samt forkalkninger i brusk og ledd. Kalkninger kan være synlige på røntgen eller CT og kan være indikatorer på underliggende sykdommer som kronisk nyresykdom eller endokrine forstyrrelser.

I geologi og miljøvitenskap refererer kalkifikasjon til avsetning av kalsiumkarbonat i sedimenter og sedimentære formasjoner, ofte drevet av marine organismer og kjemiske forhold i vannet. Prosessen bidrar til dannelse av kalkstein, korallrev, oolitt, stalagmitter og stalaktitter i undersjøiske og hulemiljøer.

Forebygging og behandling av kalkifikasjon fokuserer på å håndtere underliggende årsaker, opprettholde god munnhygiene for å redusere dental kalkulus, og kontroll av kalsium- og fosfatbalansen ved nyresykdom eller hormonelle forstyrrelser.