Jernforbindelser

Jernforbindelser er kjemiske forbindelser som inneholder jern (Fe) og et annet element eller en gruppe, og de omfatter et bredt spekter av uorganiske og organometalliske forbindelser. De spiller en viktig rolle i industri, teknologi og biologi, og omfatter alt fra metalllegeringer og pigmenter til komplekse biologiske kofaktorer.

De vanligste oksidasjonstilstandene for jern i forbindelser er +2 og +3, og forbindelser med blandede oksidasjoner finnes også (for eksempel magnetitt, Fe3O4). Vanlige typer inkluderer oksider som jernoksidene FeO og Fe2O3, samt Fe3O4; halider som FeCl2 og FeCl3; sulfider som FeS og pyrit FeS2; og karbonyl- eller cyanidiske komplekser som kan forekomme i organometalliske systemer.

I biologien er jern essensielt for mange prosesser. Jernatomet inngår i proteiner som hemoglobin og myoglobin, og i ulike enzymer som deltar i oksidasjon- og reduksjonsreaksjoner. Kroppen lagrer og disponerer jern i ferritin og hemosiderin, og ubalanser i jernnivået kan føre til anemi eller jernoverskudd.

Industrielt er jernavgangsforbindelser sentrale i produksjonen av stål og andre legeringer, og som pigmenter (jernoksider) i bygg- og keramikksektoren. Jernbaserte komplekser brukes også i katalyse og i energilagring, for eksempel i visse redoksflytbatterier.

Sikkerhet og miljø: de fleste jernforbindelser er relativt stabile, men enkelte salter kan være oksiderende eller irriterende. Feil håndtering ved høy konsentrasjon kan være helseskadelig, og miljøet bør beskyttes mot unødig frigivelse av metallsalter.