Isolasjonsmodstanden

Isolasjonsmodstanden, ofte omtalt som Riso, er den elektriske motstanden i isolasjonen mellom ledende deler og jord eller mellom to ledende deler som ikke skal være i kontakt. Den gir en indikasjon på hvor godt isolasjonen isolerer og hindrer lekk strøm. Høy isolasjonsmodstand betyr generelt lav lekkstrøm og økt sikkerhet, mens lav modstand kan tyde på skadet eller fuktig isolasjon og økt risiko for jordfeil eller elektrisk støt.

Måling av isolasjonsmodstanden skjer vanligvis med en isolasjonsmåler, også kalt megohmmeter. Enheten som brukes påfører en konstant testspenning på ledningen eller utstyret (typisk 500 V eller 1000 V DC, avhengig av utstyrets spenning og krav). Resultatet oppgis i ohm, men vanligvis i megohm (MΩ). Målingen kan gjennomføres on-load eller off-load, og ofte angis også isolasjonsmotstanden per lengde for kabler (for eksempel MΩ·km). Det er viktig å bruke korrekte testnivåer og følge produsentens og standardenes retningslinjer, da verdi og tolkning av Riso avhenger av systemets spenning og miljøforhold.

Tolkning av resultatene avhenger av kontekst. Generelt skal isolasjonsmodstanden være svært høy; lave verdier peker mot forringet isolasjon grunnet fuktighet, forurensning, skade eller alder. Temperatur, fuktighet og tidsforhold påvirker målingen. Ved lave verdier utføres ofte en grundigere inspeksjon, tørking eller utskifting av kabel eller utstyr.

Standarder og praksis knyttet til isolasjonsmodstand finnes i internasjonale og nasjonale krav, som IEC 60364 og relatert EN/IEC-standarder. Målinger betraktes som en del av forebyggende vedlikehold og sikkerhetsevaluering av elektriske installasjoner og utstyr.