Inflasjonsteori

Inflasjonsteori er en gren av makroøkonomi som studerer hvorfor prisnivået i en økonomi stiger eller faller over tid, hvilke mekanismer som driver inflasjon, og hvordan penge- og finanspolitikk påvirker inflasjonsraten. Den tar for seg forholdet mellom pengemengde, produksjon, arbeidsmarked og forventninger, og forsøker å forklare både langsiktig prisstigning og kortsiktige svingninger.

De sentrale forklaringene på inflasjon deles ofte inn i etterspørselsdrevet inflasjon (demand-pull), kostnadsdrivende inflasjon (cost-push) og innebygde eller forventningsbaserte mekanismer (built-in inflation). Etterspørselspress skjer når samlet etterspørsel i økonomien overstiger produksjonskapasiteten, mens kostnadsdrivende inflasjon oppstår når kostnader som lønn og råvarer øker og bedrifter hever prisene. Innebygde mekanismer knytter inflasjon til lønnsforventninger og prisindekser som legger grunnlag for en lønns- og prisstigning i en løpende prosess. Den klassiske kvantitetsteorien, uttrykt gjennom Mv = Py, peker på pengeutviklingen som en viktig driver i lang sikt, mens prisstivhet og forventningers rolle gir forklaringer for kortsiktige avvik.

Måling av inflasjon skjer ofte gjennom konsumprisindeksen (KPI) og ulike kjerne-/eksperimentsmål som ekskluderer volatile komponenter. Policyimplikasjoner følger ofte av teorier om troverdighet og inflasjonsmålsetning: sentralbanker søker ofte lav og stabil inflasjon ved å styre pengepolitikken og kommunikasjonen for å forme forventningene.

Historisk har inflasjonsteori utviklet seg fra monetaristiske og Keynesianske retninger til nyere forståelser som forventningsstyring og kapitalmarkeders rolle. Kritikkene peker på at inflasjon er et samspill av pengepolitikk, tilbudssto- og globale forhold, og ikke kan tilskrives en enkelt årsaksfaktor.