Identifikasjonskoder

Identifikasjonskoder er systematiske, ofte alfanumeriske eller numeriske koder som brukes for å entydig identifisere objekter, personer eller enheter i datasystemer. Hensikten er å redusere tvetydighet, muliggjøre rask lagring og søk, og knytte data fra ulike kilder sammen. En god identifikasjonskode er vanligvis unik i sin kontekst, stabil over tid og kan valideres ved hjelp av kontrollsiffer eller tilsvarende mekanismer.

Vanlige typer identifikasjonskoder inkluderer:

- Personlige identifikasjonskoder: for eksempel personnummer og D-nummer i norsk offentlig forvaltning, som brukes til å identifisere individer i ulike systemer.

- Organisasjonsnumre: koder som identifiserer juridiske enheter og virksomheter.

- Vare- og tjenesteidentifikatorer: GTIN/EAN for produkter, ISBN for bøker og ISSN for tidsskrifter.

- Øvrige systemidentifikatorer: UUID eller GUID som brukes som unike nøkler i databaser og programvare.

- Lokasjons- og logistikkoder: GLN (Global Location Number) og lignende som identifiserer steder, lager og distributører.

Kvalitet og standardisering er sentralt for identifikasjonskoder. De blir ofte utviklet og vedlikeholdt av nasjonale myndigheter, bransjeorganisasjoner eller internasjonale standardiseringsorganer (for eksempel ISO/IEC). En konsistent bruk av koder fremmer interoperabilitet mellom systemer og reduserer duplisering av data.

Personvern og sikkerhet utgjør viktige hensyn ved håndtering av identifikasjonskoder, særlig når de knyttes til individer. Tilgangskontroll, dataminimering og riktig livssyklusforvaltning er sentrale praksiser. Identifikasjonskoder kan få livssyklus som inkluderer opprettelse, vedlikehold, sammenslåing og avvikling, avhengig av regulatoriske krav og organisasjonens behov.