Glassteknologi

Glassteknologi er et tverrfaglig felt innen materialvitenskap og ingeniørkunst som omfatter design, produksjon, forming og overflatebehandling av glass og glassbaserte materialer. Feltet dekker tradisjonelt soda-lime glass og mer spesialiserte varianter som borosilikat og aluminosilikat, samt glass-keramikk og optiske fibre. Glassteknologi inkluderer også glasstyper som brukes i elektronikk, medisinsk utstyr og solcellepaneler. Hovedaspektene er egenskaper, prosesser og bærekraft.

Produksjon og forming: Den mest utbredte metoden for flatglass er floatglassprosessen, som ble utviklet på 1950-tallet. Andre former glass produseres ved trekning, blåsing, pressing eller støping. Etterbearbeiding som herding, temperering og annealing forbedrer styrke og dimensjonsstabilitet. Laminering og sikkerhetsglas, ofte med plastfilmer, gir sammenleggbarhet ved brudd. Overflater behandles med belagninger som anti-refleks, lav-emisjon (Low-E) eller UV-blokkerende lag for funksjon og energieffektivitet.

Egenskaper og ytelse: Glassets mekaniske styrke, termiske tålighet og kjemiske motstandsdyktighet avhenger av sammensetning og varmebehandling. Optiske egenskaper som gjennomslipp, farge og selektivt lysgjengivelse er viktige i arkitektur og apparater. Nye belagte og laminert løsninger muliggjør grønnere bygg, bedre beskyttelse og smarte funksjoner, som elektrochromatisk eller annen switchbar glazing.

Bruksområder: Glassteknologi brukes i bygg og arkitektur (vinduer, fasader), bilindustrien (vinduer og solbeskyttelse), emballasje (flasker og bokser), optikk og elektronikk (linser, skjermer, fibre), medisin og laboratorieutstyr samt solenergi og varmeisolasjon.

Miljø og forskning: Produksjon av glass er energiintensiv, men gjenvinning gjennom cullet reduserer energiforbruk og avfall; høy andel resirkulert glass er vanlig i produksjon. Forskningen fokuserer på smartere og mer bærekraftig glass, tynnere og lettere konstruksjoner, avanserte belagninger og nye typer glass-keramikk.