GNSSteknologi

GNSS-teknologi refererer til satellittbasert posisjonering og navigasjon som bruker et globalt nettverk av satellitter og mottakere for å bestemme posisjon, fart og tid. Systemene gir direkte posisjonsinformasjon, tidsinformasjon og grunnlag for tidssynkronisering i mange sektorer.

Et GNSS-system består av tre hoveddeler: romsegmentet med satellitter og atomklokker, kontrollsegmentet av bakkestasjoner og kontrollsentra, og brukersegmentet med mottakere. Mottakere beregner posisjonen ved å måle tidsforskjeller mellom satellittsignaler (pseudorange) og ved å bruke carrier-phase for høy presisjon.

Kjente konstellasjoner inkluderer GPS (USA), GLONASS (Russland), Galileo (EU) og BeiDou (Kina). Det finnes også regionale systemer som QZSS og NavIC. Alle konstellasjoner er designet for interoperabilitet, slik at en mottaker kan bruke signaler fra flere systemer samtidig.

Signals og metoder: satellitter sender forskjellige radiobølger i kjente bånd (for eksempel L1 og L2), og mottakere nyttiggjør pseudorange og carrier-phase målinger. Nøyaktigheten forbedres av augmentationssystemer som SBAS (WAAS, EGNOS, MSAS, GAGAN), RTK og PPP.

Anvendelser spenner fra landmåling, luftfart og maritim sektor til landbruk, kartlegging og autonome kjøretøy. GNSS leverer også presis tid og synkronisering for finanssektoren og telekommunikasjon. Utfordringer inkluderer hinder, multipath, vær, samt risiko for jamming og spoofing.

Historie: utviklingen av GNSS starter tidlig på 1960- og 1970-tallet, med GPS i drift fra 1995 og senere Galileo, GLONASS og BeiDou. I dag er interoperabilitet og presisjon sentrale mål, drevet av behov for pålitelig global navigasjon og tidsoverføring.