Funksjonsforstyrrelser

Funksjonsforstyrrelser er en gruppe tilstander der personer har reelle symptomer som ikke kan forklares ut fra en organisk sykdom eller skade etter grundig utredning. Symptomene oppstår som regel i nervesystemet eller i kroppens funksjoner, men årsaken er ikke et synlig strukturelt feil i det aktuelle området. Tilstanden skiller seg fra sykdommer med kjent organisk årsak og består ofte av komplekse samsvar mellom kroppslige og psykosociale faktorer.

Eksempler på funksjonsforstyrrelser inkluderer funksjonelle nevrologiske lidelser, som bevegelses- og sensoriske utfall, funksjonelle anfall (ikke-epileptiske anfall) og andre smerte- eller tarmfunksjonsforstyrrelser. Smerteforstyrrelser, utmattelse og tidvis symboltunge eller uforklarlige symptomer kan også klassifiseres som funksjonsrelaterte. Ikke alle har like tydelige kliniske presentasjoner, og symptomene kan variere over tid.

Årsakene er vanligvis multifaktorielle. En biopsykososial modell brukes for å forklare hvordan hjerne- og nervesystemets funksjon påvirkes av stress, traumer, søvnproblemer, fysisk aktivitet og livssituasjon. Endringer i hjernenettverk og sensorisk bearbeiding antas å bidra til vedvarende symptomer, uten at pasienten har aktivt valgt å produsere dem.

Diagnostikk er ofte klinisk og basert på utelukkelse av organisk årsak. Helsepersonell bruker grundig anamese og tester for å vurdere funksjon og ekskludere sykdom, samt kommuniserer diagnosis og behandlingsmål tydelig for pasienten.

Behandling er vanligvis tverrfaglig og fokusert på pasientundervisning, funksjonsopprettholdende tiltak og symptombehandling. Dette kan inkludere fysioterapi, ergoterapi, psykoterapi (for eksempel kognitiv atferdsterapi), god søvn og stressmestring, samt håndtering av komorbide plager. Prognosen varierer; tidlig tilgang til riktig behandling og oppfølging kan bedre utfallet og livskvaliteten.