Friksjonskraften

Friksjonskraften er den kraften som motsetter seg at to kontaktflater glir i forhold til hverandre. Den virker som regel i motsatt retning av den relative bevegelsen mellom overflatene, eller av den retningen bevegelsen ville fått hvis den begynte å glir. Friksjon oppstår gjennom en kombinasjon av mikroskopiske ujevnheter i kontaktflater og kjemiske bindinger mellom molekyler i berøringsområdet, og den avhenger av trykket mellom flatene og av materialene som er i kontakt.

Det finnes to hovedtyper: statisk friksjon, som virker inntil bevegelsen begynner, og kinetisk (glidende) friksjon, som opptrer under bevegelse. Den maksimale statiske friksjonskraften er F_f,max = μ_s N, der μ_s er den statiske friksjonskoeffisienten og N er normal kraft. Når bevegelsen først begynner, kan friksjonen ofte være litt lavere enn F_f,max, og glidende friksjon følger omtrent F_k = μ_k N.

Friksjon følger generelt Amontons' lover: den avhenger hovedsakelig av materialparet og normal lasten, og er tilnærmet uavhengig av kontaktflate under vanlige forhold. Hastigheten har vanligvis liten effekt ved lave hastigheter; temperatur, renhet og overflatens tilstand kan endre friksjonskoeffisientene.

Faktorer som påvirker friksjonen inkluderer overflatens glatthet eller ruhet, tilstand og temperatur, fuktighet, og om det finnes en smøremiddelfilm eller annen belegg som endrer grenseflaten. Smøring reduserer friksjon og slitasje, mens adhesiviteten og pløying av materialer kan øke den.

Friksjonskraften er viktig i hverdagen og i teknologiske systemer: bremser, dekk, dørhåndtak og verktøy, samt i industrien hvor kontroll av friksjon er sentralt for sikkerhet og effektiv energibruk.