Forskningskapasitet

Forskningskapasitet er en bred betegnelse for en samfunns evne til å gjennomføre, utvikle og utnytte forskning for å skape kunnskap, teknologi og løsninger. Den avhenger av menneskelig kapital, institusjoner, finansiering, infrastruktur og styringssystemer, og varierer mellom sektorer og land.

Komponentene i forskningskapasitet inkluderer menneskelige ressurser som antall forskere, utdanningsnivå, kompetanse og talentutvikling. Institusjoner som universiteter, forskningsinstitutter og helse- og ingeniørmiljøer, samt samarbeid mellom akademia og næringsliv, er sentrale. Finansiering består av offentlig støtte, private investeringer, konkurransebasert finansiering og langsiktige bevilgninger. Infrastruktur omfatter laboratorier, datanettverk, sensorer, dataregistre og tilgang til vitenskapelige tidsskrifter og åpne data. Styring og policy dekker forskningstyring, etikk, rammer for datatilgjengelighet og regulering av forskningsinfrastruktur.

Indikatorer for forskningskapasitet inkluderer R&D-innsats som andel av BNP, antall forskere per 1 000 innbyggere, utdanningsnivå (forskere og doktorgrader), publiseringer og siteringer, patenter og lisensiering, samt tilgang til infrastruktur og data. Internasjonale sammenligninger gjøres ofte gjennom OECD-, UNESCO- og Global Innovation Index-rammeverk.

Betydningen av forskningskapasitet ligger i å drive innovasjon, økonomisk vekst, velferd og samfunnsløsninger, samt å styrke konkurranseevne og motstandskraft mot globale utfordringer. Utfordringer inkluderer langsiktig finansiering, koordinering mellom aktører, geografisk og sektorbasert skjevhet, kapitalkostnader og behov for robust data- og forskningsinfrastruktur. Politikktiltak omfatter langsiktige finansieringsrammer, talentutvikling og tettere samarbeid mellom akademia, industri og offentlig sektor.