Forfallsrisiko

Forfallsrisiko er risikoen for at en motpart ikke kan eller vil oppfylle sine betalingsforpliktelser ved forfall, noe som kan medføre tap for långiver eller investor. Begrepet brukes ofte i sammenheng med lån, obligasjoner, finansielle derivater og handelskreditt. Hovedideen er at risikoen knytter seg til betaling av renter og tilbakebetaling av prinsipal når avtalen forfaller.

Riskens størrelse påvirkes av motpartens kredittverdighet, lånevilkår, eksponering og de makroøkonomiske forholdene. Den er nær knyttet til begreper som sannsynlighet for mislighold (PD), forventet tap (ECL), tap ved mislighold (LGD) og eksponering ved mislighold (EAD). Markedspriser—som kredittspread og risikopremier mellom kredittverdighetklasser—reflekterer også forfallsrisiko.

Måling av forfallsrisiko foregår gjennom kredittvurderinger, kredittscoring og modeller som estimerer PD og ECL. I praksis varierer risikoen mellom sektorer og gjeldende konjunkturer, og den er ofte høyere ved lav likviditet eller svakere finansstilling hos motparten.

Tiltak for å redusere forfallsrisiko inkluderer grundig kredittvurdering, diversifisering av porteføljen, bruk av sikkerheter eller garantier, og innføring av kredittklausuler (covenants). Til risikostyring brukes også instrumenter som kredittforsikring, kredittder og securitisering for å flytte eller absorbere risikoen.

Regulatorisk sett er forfallsrisiko sentralt i Basel II/III og IFRS 9, hvor kapitalkrav og beregning av forventet tap legger rammer for hvordan finansielle institusjoner vurderer og håndterer risikoen ved utlån og investeringer.